Mens jeg skriver dette har enda en bombe eksplodert i Israel og drept fjorten mennesker. Tusener av islamister har stilt seg i kø for å sprenge seg selv inn i evigheten bare for å utmatte israelittene. Men islam har ikke bare erklært krig mot Israel, men mot kristenheten. Amerika lever i total frykt. Vi er redde for flere selvmordsbombere, bakteriologisk krig, ja til og med et atomangrep. Et sort liksvøp henger over nasjonen.
Hvor er kirken midt i dette kaoset? Det meste av kristenheten er i en tilstand av død. Kirken er full av religiøs aktivitet, men mesteparten er av kjødet. Guds nærvær er sørgelig fraværende gjennom denne krisetiden.
Det er tragisk, for vår Herre har alltid et botemiddel for en verden i kaos. Det er et utprøvd botemiddel som han har brukt i generasjon etter generasjon for å vekke opp sin døde, frafalne kirke. Dette botemiddelet har ikke endret seg siden menneskets skapelse. Det er ganske enkelt dette: Gud reiser opp utvalgte menn og kvinner.
I tider som disse bruker vår Herre individer for å gi svar til en verden i krise. Han berører sine tjenere på en overnaturlig måte. For det første så forvandler han dem. Så kaller han dem til et liv i fullstendig underkastelse til sin vilje. Disse gudsberørte tjenerne er best beskrevet i Salme 65:5: "Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder."
Kort fortalt, så kaller Gud en slik tjener tilside. Hans Ånd lokker ham inn til intimt fellesskap. Og der, i Herrens veldige nærvær, blir tjeneren gitt Guds tanker. Han mottar et guddommelig kall. Plutselig blir hans sjel fylt med en nød. Han kommer ut fra dette samværet med et gudgitt ord. Og han begynner å vandre med åndelig autoritet.
Bibelhistorien åpenbarer dette mønsteret igjen og igjen. Gang på gang ble Gud forkastet av sitt folk og de vendte seg til avgudene. De tok til seg hedenske skikker og hver nye generasjon ble mer og mer sjofel og korrupt. Deres ondskap gjorde Herren sorg og vekket hans vrede. Men hvordan ble de gjenopprettet? I hvert eneste tilfelle reiste Gud opp en gudfryktig tjener: en dommer, en profet eller en rettferdig konge.
Samuel er et slikt eksempel. Han irettesatte Israel: "Men de glemte Herren sin Gud. Han solgte dem til (deres fiender) ... Da ropte de til Herren og sa: Vi har syndet! Vi har forlatt Herren ... Så sendte Herren Jerubba'al og Bedan* og Jefta og Samuel og reddet dere fra fiendene rundt om, så dere kunne bo trygt." (1.Sam. 12:9-11).
Slike gudsberørte tjenere ble Guds redskaper for utfrielse. De var i stand til å kjenne tidene. Og fordi de kjente Guds hjerte brukte Herren dem som sine talerør. De talte hans Ord både til hans eget folk og til de omkringliggende nasjonene.
Det er ingen tvil om Guds berøring hos slike som har blitt utvalgt og kalt. En slik person utmerker seg fremfor alle andre. Så hvorfor berørte Herren disse bestemte tjenerne? Hvorfor oppreiste han Abraham, Moses, David og visse andre for å bringe gjenopprettelse til sitt folk og til andre nasjoner? Så Herren noe spesielt i dem?
Nei, disse skikkelsene var ikke supermenn. Deres fallerte og ufullkomne liv vitner om dette. Heller ikke var de bare forutbestemt for å utføre de tingene de gjorde. Et hvert menneske har en fri vilje, og velger enten å følge eller å forkaste Guds kall.
Se på Saul: Han var utvalgt av Gud, berørt av Herrens hånd, fylt med hans Ånd. Herren hadde en vidunderlig plan med Sauls liv. Han hadde til hensikt å grunnfeste en "evig trone" for ham. Men Saul avbrøt Guds kall. På tross av Guds salvelse så gjorde han opprør mot Herren. Hans lagnad var ikke bare bestemt av at Gud hadde utvalgt ham.
Når Gud utvelger noen til å bli satt tilside for et spesielt, frelsende arbeid, så gir han denne tjeneren to kall. Og måten denne tjeneren svarer på disse kallene på bestemmer kraften og intensiteten i Guds berøring i hans liv. Først er det et kall om å komme nær, deretter er det et kall om å komme ut. Mose' liv gir oss et eksempel på begge disse kallene.
1. Guds kall til å komme nær
Dette kallet oppfordrer oss til å komme ut av livets travelhet og inn i en fri streben etter Guds nærvær. Se på Mose' erfaring. Da Moses ble Israels leder ble han plutselig en veldig travel mann. Ingen forsamling i historien har noensinne vært så stor eller hadde slike behov. Guds folk var flere millioner. Mose' liv ble fort ganske hektisk mens han ga råd og tjente mennesker fra morgen til kveld.
Tilslutt grep Mose' svigerfar, Jetro inn. Han advarte Moses om at han ville slite seg ut og trette ut folket. Jetro foreslo: "Tre du fram for Gud på folkets vegne ... Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud ... De skal skifte rett mellom folket til enhver tid ... Slik letter du byrden for deg selv, og de bærer den sammen med deg." (2.Mos. 18:19-22). Jetro sa med andre ord: "Du er pastoren Moses. Du trenger å lukke deg selv inne med Gud. La andre få oppgaven med å mekle og gi råd. Så er du alene med Gud. Søk hans nærvær, få fatt på hans tanker, motta hans Ord. Dette burde være din første prioritet."
Moses ga akt på dette vise rådet. Han utnevnte andre til å handle som dommere og rådgivere. Og han besluttet seg for å motta Guds kall om å "komme nær." Skriften sier: "Så steg Moses opp til Gud." (2.Mos. 19:3). "Og Herren steg ned på Sinai berg, på toppen av fjellet. Så kalte Herren Moses opp på toppen av fjellet, og Moses steg opp." (2.Mos. 19:20).
Moses satte pris på Guds nærvær i sitt liv. Og dette bestemte intensiteten av Guds berøring i hans liv. Leg merke til hvordan Herren blinket ut Moses fra de andre israelittene for at han skulle komme nær ham: "Så ble folket stående langt borte, men Moses gikk nær til mørket hvor Gud var." (2.Mos. 20:21).
Moses representerer den velsignede mann som David taler om: "Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder." (Sal. 65:5). Ordet for "lar" her betyr å bli rørt ved, å bli tilskyndet til å komme nær.
Mange kristne har erfart dette kallet, denne guddommelige tilskyndelsen til å være sammen med Herren. Den Hellige Ånd kaller dem ofte til 'intimitetens fjell' og sier: "Jeg ønsker å forandre deg, å gi deg en større salvelse. Jeg ønsker å ta deg dypere og videre i meg. Jeg ønsker å åpenbare min veier for deg slik jeg aldri har gjort det før."
Allikevel er det ikke alle som blir kalt som svarer. Og som et resultat berører ikke Gud dem med sin ild og sin salvelse. Til og begynne med kan de ha svart: "Herre, jeg vil ikke skuffe deg. Jeg vil stadig søke ditt ansikt.." Og i en tid stenger de seg inne i bønn. Men de hadde ikke innstilt sine hjerter på å gå hele veien i bønn. Etter en tid overhørte de Guds stemme og gikk sin egen vei. De avbrøt hans kall om å komme dit han er.
De fleste som er kalt og utvalgt
stopper halvveis oppe i fjellsiden
Mange troende ender opp halvveis. Bibelen forteller oss: "Til Moses sa han: Stig opp til Herren, du og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste. Og dere skal tilbe på avstand. Bare Moses skal komme nær til Herren. De andre skal ikke gå nær til, og folket skal ikke stige opp med ham." (2.Mos. 24:1-2).
Gud hadde utvalgt en håndfull menn han ønsket å berøre. Han hadde vidunderlige planer for disse mennene, spesielt for Aron og hans sønner. De skulle bli Israels åndelige ledere. Herren hadde fortalt Moses: "Jeg vil hellige sammenkomstens telt og alteret, og Aron og hans sønner vil jeg hellige til å tjene meg som prester." (2.Mos. 29:44). På samme vis hadde Herren fortalt de eldste: "Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk." (2.Mos. 19:6).
Så hvorfor fortalte Gud disse mennene like opp i ansiktet: "Tilbe på avstand. Bare Moses skal komme nær til Herren" (Se 24:1-2)? Faktum er at Gud visste om syndene som brygget i disse mennenes hjerter. Og de måtte han ta seg av. Han ønsket å berøre deres liv. Men han kunne ikke gjøre det så lenge de gjemte på synd.
Så Gud tillot dem å komme halvveis opp over fjellet. Men likevel åpenbarte han seg for dem på overnaturlig vis, som en mørk sky: "Og de så Israels Gud. Under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirstein, klart som selve himmelen." (24:10). Disse mennene sto nå i det utrolige, åpenbarte Guds nærvær. De til og med åt og drakk der, på et bord i hans nærvær. Men de var fremdeles "langt borte" fra ham.
Israels eldste ble utsatt for den ytterste og mest rystende Guds hellighet. Det var som om han sa: "Synden har et grep om deres hjerter. Og det holder dere borte fra den fulle åpenbaring jeg ønsker å gi dere. Deres besettende lyst frarøver dere det nære fellesskapet med meg. Dere kan ikke ha intimt fellesskap med meg så lenge dere bærer på skjult synd."
Prøv å se for deg disse mennene når de hørte dette ordet:
- Aron hadde blitt fortalt av Gud: "Jeg vil hellige deg som yppersteprest. Jeg vil kle deg i purpur og gull. Og jeg vil stille deg fremfor Israel som et eksempel." Men Arons hjerte var smittet av sjalusi overfor Moses. Han hadde også et sensuelt snev, og fryktet mennesker mer enn Gud.
- Gud hadde fortalt Nadab og Abihu at han ville åpenbare sin hellighet for dem. Men disse to mennene var forherdet i sin avhengighet til hor. De eide ikke en gram av gudsfrykt. Nå fortalte Gud dem: "Jeg er en barmhjertig Gud. Mitt ønske er at når du kommer inn i mitt nærvær, så må dere tillate deres hjerter å bli sønderknust."
- Gud hadde sagt til de sytti eldste at han ønsket å opphøye dem fremfor verden. Men disse mennene avslo å være under noens autoritet. De anså seg selv å være minst like begavede og hellige som Moses. (Dette ville senere vise seg i en opprørsk oppstand.) Men Gud kalte dem til å komme inn i sitt nærvær. Han ønsket å ta i tu med deres dødelige stolthet.
Gud advarte disse utvalgte menn
og gav dem et nådekall
Gud ønsket virkelig å bruke alle disse mennene. Han ønsket at de skulle være sønderbrutte slik at han kunne ta dem høyere opp i fjellet. Så han ga dem et utrolig nådekall slik at de kunne komme nær.
Saul mottok den samme slags nådekall. Denne mannens hjerte var bundet av demoniske festningsverker. Han hadde marsjert inn i Rama og prøvd å drepe David. Men den Hellige Ånd rørte ved Saul. Hele natten lå kongen i Guds nærvær, nedslått. Men ikke en gang Guds overnaturlige inngripen forandret Sauls hjerte.
Nå sto Israels ledere ved en tilsvarende skillevei. De var halvveis opp i fjellet, halvveis til Guds berøring, halvveis til hans oppslukende nærvær. "Så steg Moses og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste dit opp. Og de så Israels Gud ... Han løftet ikke sin hånd mot de fremste av Israels barn, men de skuet Gud og åt og drakk." (2.Mos. 24:9-11). Legg merke til det siste verset: Herren dømte dem ikke. Disse mennene fortjente sannelig å bli slått i hjel på grunn av sin synd. Men Guds eneste ønske var å frelse.
Videre leser vi: "Da gikk Moses av sted med sin tjener Josva. Og Moses gikk opp på Guds berg. Og han sa til de eldste: Bli her til vi kommer tilbake til dere." (2.Mos. 24:13-14). De eldste skulle stå og vente på at Moses vendte tilbake. Men nesten øyeblikkelig ble deres hjerter dratt mot israelittenes leir lenger nede. Snart var de ikke lenger villige til å vente på Herren.
Jeg ser for meg Nadab og Abihu som de første til å forlate denne leiren halvveis oppe i fjellet. De klødde etter å vende tilbake til den rastløse flokken og sine egne begjærlige veier. Så de fulgte dragningen i kjødet. På tross av at Gud hadde åpenbart seg for dem i den mørke skyen, på tross av at de fikk lov til å ete og drikke i hans nærvær, så forlot de dette stedet uten å være berørt av Gud.
Disse to representerer kristne ledere i dag som fritt hengir seg til begjær, pornografi og hor. De er så forherdet av sin synd at ingenting kan nå dem. De forkaster ethvert nådekall fra den Hellige Ånd, alle overbevisende budskap fra hans profeter, ethvert møte med Herren selv. De stopper alle hans forsøk på å utfri dem.
De neste som ble fristet var Aron og de andre fromme lederne. Den ene etter den andre visket: "Vi vet ikke hva som har skjedd med Moses. Han kan ha forlatt oss." Snart begynte hele flokken med eldste å messe på denne troløse melodien. Dette var menn som hadde blitt kalt av Gud til et liv i bønn og fellesskap. Men nå forlot de en etter en Guds nærvær uten å bli berørt av ham.. De omvendte seg ikke eller bøyde seg for hans hellighet. I stedet vendte de tilbake til en religion basert på det avskyelige kjødet.
Men lenger opp i fjellet erfarte Moses Guds berøring fullt ut. Hvordan? Han var lydig mot Herrens røst. Han hadde fulgt hans kall til å komme nær: "Og Herren sa til Moses: Stig opp til meg på fjellet og bli der! " (2.Mos. 24:12). Gud sa med andre ord: "Kom inn i mitt nærvær. Bare vær der for meg."
I seks dager ventet Moses utenfor herlighetsskyen. Jeg tror det var i løpet av disse seks dagene at de eldste forlot leiren halvveis oppe i fjellsiden. De var overbevist om at Gud ikke hadde mer å si til dem. Men Moses adlød Gud ved å vente. Så leser vi: "Den sjuende dagen kalte han på Moses midt ut av skyen ... Og Moses gikk midt inn i skyen ... Og Moses var på fjellet i førti dager og førti netter." (2.Mos. 24:16,18).
Moses mottok en herlig åpenbaring av Herren i løpet av de førti dagene. Og akkurat slik som Gud kalte Moses den gangen, så kaller han sine tjenere opp på fjellet også i dag. Hans Ånd ber oss innstendig om å komme opp til et sted som er høyere og nærmere ham enn vi noensinne har visst om. Han kaller oss inn til samfunn, til intimt samvær, og å snakke med ham ansikt til ansikt slik Moses gjorde.
Herren har faktisk gitt oss den samme befaling om å vente på ham: "På deg venter jeg hele dagen." (Sal. 25:5). "Men de som venter på Herren, får ny kraft." (Jes. 40:31). " ... de som venter på meg, skal ikke bli til skamme." (Jes. 49:23). Vers etter vers kaller oss til å vente på Gud. Men hvor mange av oss er det ikke som vender tilbake til våre gamle veier? Hvor mange av oss blir ikke dratt tilbake av vårt eget kjød, til en død form for gudsdyrkelse?
Den Hellige Ånd talte dette til mitt hjerte: "David, de som venter i mitt nærvær gir meg mat. Deres stille tilbedelse, deres venting på å høre min stemme, er min mat." Slike gudsberørte tjenere har besluttet: "Jeg skal vente på Herren. Jeg vil ikke nøye meg med mindre enn et felleskap ansikt til ansikt med ham. Det spiller ingen rolle hva andre gjør i sin vandring med ham. Jeg ønsker at Gud skal ta meg til steder der andre nekter å gå."
2. Guds kall til å komme ut
"Men Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke fra. Han kalte det sammenkomstens telt. Og enhver som søkte Herren, gikk ut til sammenkomstens telt utenfor leiren." (2.Mos. 33:7).
Dette var ikke tabernaklet i ørkenen, det var ikke bygd enda. Men dette tabernakel var "møteteltet". Det tjente som Mose' lønnkammer når han gikk for å møte Herren. Så hvorfor flyttet Moses teltet så langt bort fra leiren? Han gjorde dette fordi Israel hadde vanhelliget seg. De hadde avvist Guds autoritet. Og de vendte seg i stedet til alle slags ondskap: avgudsdyrkelse, sensualitet, hor og nakenhet.
Gud måtte tilslutt ta bort sitt nærvær fra Israel. Han erklærte: "Jeg kan ikke vandre midt blant et vanhellig folk. Dere er stivnakkede, verd å ødelegge. Ta nå av dere all pynten og slutt å spankulere omkring med kneisende nakker. Jeg kommer til å beslutte hva jeg skal gjøre med dere." (Se. 33:5)
Et dødens dekke hang over leiren. Gud hadde tatt bort ildstøtten, og hans nærvær var borte. På samme måte er det i vår tid hvor en dødens atmosfære henger over kirker der Gud har trukket sitt nærvær tilbake. Det spiller ingen rolle hvor høyt forsamlingen synger, hvilken ny metode for lovsang som har blitt innført, eller hvor hardt pastoren prøver å piske opp folks følelser. Stedet er dødt, blottet for Guds nærvær. Forkynnelsen er livløs og mangler overbevisning. Og fårene er etterlatt sultende og tomme.
Moses visste at bare Guds nærvær bringer liv. Så han gikk stadig til møteteltet og ba: "Herre, bare en ting gjør Israel forskjellig fra nasjonene rundt omkring: ditt nærvær. Uten deg i vår midte så er vi ikke bedre enn hedningene. Vi er maktesløse mot våre fiender. Dersom vi ikke har ditt nærvær så har vi ingen grunn til å eksistere. Vi kan likeså godt slutte her og nå. Jeg vil ikke gå uten deg."
Herren fortalte Moses at han ikke ville komme tilbake til den vanhellige leiren. Men han gikk med på å sende en engel for å lede Israel: "Så gå nå og før folket dit jeg har sagt deg! Se, min engel skal gå foran deg." (2.Mos. 32:34). Så lovte han: "Jeg vil sende en engel foran deg og drive ut (dine fiender). [og lede deg] til et land som flyter med melk og honning. Jeg vil ikke selv dra opp med deg ..." (2.Mos. 33:2-3).
Jeg måtte lese dette siste verset om igjen flere ganger før jeg forsto hva Gud sa. Kort fortalt så sa han til folket: "Gå av sted, fortsett videre, kjemp deres kamper. Dere vil slå deres fiender. Og dere vil ta deres hus, vingårder og eiendommer til eie. Jeg vil holde alle mine løfter til dere. Men mitt nærvær vil ikke gå med dere."
Dette avsnittet forklarer mye av det som har skjedd med Guds kirke i vår tid. Talløse pastorer og forsamlinger har fortsatt uten Guds nærvær. De bygger enorme kirkebygg, trekker store skarer, får inn enorme summer. Noen kaster til og med ut demoner eller helbreder syke. Men Herren selv er ikke i deres midte. Kristi åpenbarte nærvær finnes ingen steder iblant dem.
Jesus forutsa at ingen slike ting ville skje i de siste dager. Kjød-drevne pastorer vil gjøre store under, uten at de bekymrer seg om Herren er med dem. Alt de bryr seg om er at regningene blir betalt og at tusener flokker seg til deres kirker. Noen pastorer frykter faktisk Guds nærvær. De tillater ikke at besøkende pastorer skal preke, redde for at et syndeoverbevisende budskap skal skremme vekk deres soknebarn.
Gud forteller dem i disse bibelavsnittene: "Gå av sted, få tak i velstanden. Men vær forberedt på at min vrede kan bryte ut når som helst. Deres kjødelige streben og vanhelligelse har drevet mitt nærvær bort fra dere."
En sann Guds hyrde har derimot en altoverskyggende bekymring: "Er Herren blant oss? Er hans nærvær her i vår midte?"
Moses visste hva som skulle til
for å få Guds nærvær tilbake
Guds nærvær vil ikke komme tilbake til noen forsamling før pastoren og folket legger av all urenhet. De må forsake alle lyster og sette seg selv tilside for å oppnå en tilstand av hjertets renhet.
Israel hadde blitt fullstendig vanhelliget, inklusive Aron og presteskapet. Så Moses forlot leiren og satte seg selv tilside for Herren. Umiddelbart fylte Herren møteteltet med sitt nærvær. "Og når Moses var kommet inn i teltet, da senket skystøtten seg og stod i døren til teltet, og han talte med Moses. ... Og Herren talte til Moses ansikt til ansikt, som når en mann taler med sin neste." (2.Mos. 33:9-11).
Moses er et lysende eksempel på hva som skal til for å få Kristi åpenbarte nærvær tilbake til en forsamling. Først må pastoren atskille seg for Gud og lukke seg inne i forbønn. Og så må en hellig rest følge sin pastor og legge alt vanhellig bak seg. En vekkelsens ånd vil gjennomtrenge denne nye leiren. Snart vil sann tilbedelse bryte ut i blant dem. Og folket vil vite at Herren har vendt tilbake.
Dette er den eneste måten å bringe Guds nærvær tilbake på: å nekte å forbli i den vanhellige tilstand. Du sier kanskje: "Dette er gammeltestamentlig teologi. Du kan ikke bruke det i den nytestamentlige tid. Men Paulus advarer oss tydelig: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og det er dere." (1.Kor. 3:16-17).
Kort sagt så sier Gud til oss: "Kom dere bort fra alle slags lyster: pornografi, griskhet, hor. Kom dere bort fra den bitterheten som vokser inne i dere. Skill dere ut fra det vanhellige sted." Et slikt snakk om atskillelse høres kanskje ikke ut som "normal" kristendom. En normal vandring med Jesus i dag betyr å lese et kapittel i Bibelen, be på vei til arbeidet, og gå i kirken på søndag. Men mine kjære, vi lever ikke i normale tider. Gud kaller sitt folk i dag til radikal kristendom.
Akkurat nå har skarer av muslimer stilt seg opp og tigger: "La meg dø for min tro." De ber hengivent seks ganger om dagen. Mens samtidig sitter titusener av amerikanske kristne dovent foran sine TV-apparater og super i seg all skitten. Som jeg nevnte tidligere så sitter vårt samfunn på kanten av stupet og venter på mer ødeleggelse. Vi skjelver ved tanken på det neste terroristangrepet. Men den kristendommen som verden ser er svak, kraftløs, kjødelig og bønneløs.
Det skal en overnaturlig tilførsel av Guds nærvær for at hans kirke skal bli levende igjen. Og det betyr radikale tiltak blant hans folk. Gud ber deg ikke om å be seks ganger om dagen, eller faste en uke i strekk. Han ønsker ganske enkelt fellesskap med deg.
Herren ber deg om å møte ham på fjellet. Han ønsker at du skal komme nær, at du skal komme deg bort fra det vanhellige sted. Hans største ønske er å ta deg enda dypere og nærmere inn til sitt eget hjerte. Det er slik han svarer en verden i krise. Han får sine tjenere til å ta ham mer alvorlig enn noensinne tidligere. Og han fyller dem med sitt nærvær. Da vil massene blant menneskeheten se og kjenne at Jesus Kristus er Herre.
---
Brukt med tillatelse fra World Challenge, P. O. Box 260, Lindale, TX 75771 USA.Dette materialet er kun for personlig bruk og kan ikke legges ut for offentligheten på andre web sider. Lorain County Free-Net Chapel har eksklusive rettigheter fra World Challenge, Inc. til å legge ut disse budskapene for offentligheten på sin web side. Du kan fritt laste ned, kopiere, skrive ut og spre dette materialet, så lenge du ikke legger det ut på en annen internett side. Du kan, imidlertid, ha linker til denne siden for å henvise til disse budskapene.
Oversatt til Norsk av Geir Spachmo 3. Mar. 2003
Tilrettelagt for HTML av Geir Spachmo 3. Mar. 2003
Bibelsitater fra Norsk Bibel A/S 1988 oversettelse.
KOPIRETTIGHETER/REPRODUKSJONS BEGRENSNINGER:
Denne datafilen har World Challenge eneretten til. Den må ikke
endres eller redigeres på noe vis. Den kan bare kopieres i sin helhet for
distribusjon som gratis dokument. All reproduksjon av denne datafilen må
inneholde kopirettighets informasjonen
[d.v.s: "Copyright (C) 2002 by World Challenge"].
Denne datafilen kan ikke brukes uten tillatelse fra World Challenge i
forbindelse med salg eller for å fremme noe annet salgbart produkt.
Dette omfatter hele dens innhold, med unntak av noen få korte sitater.
Vær vennlig å gi anerkjennelse til følgende kilde:
Copyright (C) 2002 by World Challenge, Lindale, Texas USA.
Copyright © 2002 - The Lorain County Free-Net Chapel
North Central Ohio, U.S.A.
Vår Nett-bestyrer ønsker velkommen dine kommentarer og forslag.
Denne siden ble sist oppdatert: Man. 3. Mar. 2003 14:35:30